Sensitive barn blir sensitive voksne..

Parabolantenne-barn. Hørt om det før? Dette er mennesker som er superflinke til å sense energier i et rom. Eller de kan sense dine følelser godt. Fordi de lærte det som barn.

***

Ikke alle, men en del barn som vokser opp i et hjem der de observerer krangel og uro eller der de ikke blir tatt godt nok vare på, blir parabolantennebarn. I hele oppveksten går de rundt med en mega antennene, på alerten, hele tiden. De forsøker til enhver tid å analysere hvilke humør omsorgspersonene er i. De må sense stemningen for å vite om det er trygt å nærme seg, foreksempel. Noen er i konstant beredskap, flukt-modus, på-tå-hev modus 24/7. Fordi hverdagen deres er å være vitne til krangel, evt slossing og til og med rus og vold. 

***

Jeg er ingen proff på barneoppdragelse, det er vel ingen som er det. Men jeg har de siste år lest litt omkring mye og dette er et av temaene som interesserer meg. Man slår vel også gjerne sine konklusjoner gjennom et langt liv med observasjoner og egne erfaringer som parabolantenne barn, som menneske, mor, stemor, fostermor osv. Kanskje er det noe i det jeg skriver? Åpent sinn på andres meninger, tenker jeg er viktig. 

***

Det å være utsatt for vold på seg selv er jo noe som merker en for livet, det forstår vi alle. Men det å være barnlig tilskuer til familiemedlemmer og omsorgspersoner som krangler og har et destruktivt handlingsmønster seg imellom, er minst like skadelig for barnet og dets utvikling, tror jeg. Man er hjelpesløs. Man er ikke sterk nok til å gripe inn. Man har null kontroll. Det å være vitne til at de man er glad i og avhengig av, de som skal være tryggheten i livet, krangler og sloss og er ustabile, det skaper en farlig situasjon for barnet. Og de lærer å ikke kunne stole på de rundt seg. Hvem kan man så stole på i nødens stund, når man ikke engang kan stole på sine nærmeste omsorgspersoner? 

***

Så det å vokse opp i kaotiske omgivelser der man har null kontroll, det skaper voksne som er litt kontrollfreaker. Skjønner du? Man blir voksen og finner ut at, wow! jeg har endelig kontroll! Da slipper man sjelden den kontrollen fra seg. Det er bare en av bivirkningene. En annen bivirkning er de kroppslige helseproblem en ofte får.. Det kan være migrene, stivheter og vondter i kroppen, magesmerter for eksempel. Magesmerter er et kjent stress-symptom. Jeg tror de fleste vil være enig i at omsorgsvikt ødelegger utviklingen i et barn. Og problemer i medmenneskelige relasjoner i voksen alder er ganske vanlig.

***

Noe som former barn negativt er foreldre som er reservert eller ofte utilgjengelig. Foreldre som går i egne tanker hele tiden. Eller mobiltelefon-foreldre. Noen barn opplever at man får kontakt med foreldre kunn som en slags belønning, dersom man bare er snill nok, stille nok, eller flink nok. Derav snill pike syndromet. Man lærer altså at man må gjøre seg fortjent til kjærlighet. Noe som er helt feil. Alle barn fortjener kjærlighet. Uansett. 

***

Et godt eksempel er barnet som har tegnet en fin tegning og brukt masse tid på dette og vil vise det til far eller mor og få anerkjennelse og ros. Men mor/far sitter der med avisen eller mobiltelefonen sin og trykker fraværende. Tilstede men likevel ikke. Barnet blir avvist med: vent litt, ikke nå, jeg må bare gjøre dette først, jeg har ikke tid nå osv. Dessverre er vi mange som har erfart dette. Og det er sikkert mange av oss som selv har gjort dette mot våre barn en gang eller flere. Men det som vi må huske på, det er at barna da lærer at de ikke er viktig nok. Jeg ser deg ikke. Jeg har ikke tid til deg. Du er ikke verd noe. Du er verd noe bare når jeg bestemmer det. Dette tar barna med seg videre i livet. 

***

Og så blir de voksen og de sitter med den erfaringen at det å ikke bli sett og respektert, det er den eneste form for kjærligheten de kjenner og tror de fortjener.

***

Det verste av alt er at det viser seg at man gjentatte ganger finner partnere som er som en av sine omsorgspersoner. Partnere som ikke ser en. Som ikke viser kjærlighet. Eller respekt. Inntil man lærer å snu den onde sirkelen…

***

Og heldigvis da, så lærer man mens man lever. De fleste av oss i hvert fall. Vi lærer nye syn på livet. Terapi eller selvterapi kan hjelpe mange. Man lærer å stille spørsmålene: Ser du meg? Er jeg viktig for deg? Kan jeg stole på deg?? Og med årene og erfaringer kan man forhåpentligvis lære å innse at: fuck you altså, jeg fortjener å bli sett! Jeg fortjener å bli elsket! Jeg fortjener å bli respektert! Jeg fortjener en å stole på! En som ikke lyver til meg. Som ikke gir meg utrygghet.

***


For de som har vært så heldige å ha emosjonelt tilgjengelige foreldre, de utvikler seg sunt og stabilt sånn sansemessig. De kan dette med å roe ned en situasjon. De kan å forsikre de rundt seg. De sitter inne med mer forståelse for medmenneskelige relasjoner kan vi egentlig si. De kan faktisk roe ned situasjoner FØR de blir oppheta. Og de vet at den andre ofte bare trenger å bli holdt rundt. Klem! Du verden så lite krig det ville vært i verdenen dersom alle forsto at en klem kan redde absolutt alt.

***

Med et litt feil-lært følelsesmønster så roter man seg også ofte borti dårlige mennesker der ute i den store verden av beilere. Man feiltolker ofte hvor interessert noen egentlig er. Når noen faktisk ER interessert i oss så tror vi at de ikke er det og stikker av i stolthet. Og når de ikke er interessert så innbiller man seg at de er det. Man tror på de teiteste sjekketriksa som er laga i denne verdenen. 

***

Så man blir formet av det livet gir. Jeg tenker avslutningsvis her at det aldri kan sies for ofte hvor viktig det er at voksne forstår hvor stort ansvar de har ovenfor barna sine og hvor viktig det er å forme barna på en sunn og riktig måte. Og ja, det er en mega-jobb man blir kasta uti der på fødestua. Men man må styre sirkelen av liv. Barnet blir slik du skaper det med din egen væremåte. Jeg har hørt barn som hardnakka påstår at krangling er helt normalt og vanlig. Det er trist... 

***

Jeg har faktisk lært mye gjennom hunde-dressur. Du kan gjerne le. Men der er mange likhetstrekk i barneoppdragelse og hundedressur. Det å erfare hvordan hunder tar imot dressuren, hvordan de ble påvirka av mine energier, mitt sinnelag, hvordan de utagerte når jeg var irritabel, krøp sammen når jeg var sint, var lykkelige og glade når jeg var glad og hvor gode de ble i gemyttet av en dressur som besto i å få masse belønning og ros og kjærlighet når de presterte. Men også når de ikke presterte noe som helst! Og hvor stabile de ble av å få en bestemt hånd uten slag og uten kjeft og brøl, det er uten tvil noe man kan ta med inn i barneoppdragelsen. Det er ikke alltid like lett. 

Og faktisk, er du kvinne og kan å dressere en hund, så kan du faktisk komme langt i parforholdet også, mtp mannen og hans likhetstrekk til hund 😜

***

Konklusjonen kan vel sånn sett være: kjøp deg hund og lær deg hundedressur før du skaffer deg mann 🙊😂