Empati

 

Wikipedia sier at empati betyr den evna man som utenforstående har til å forstå eller føle hva andre mennesker opplever av sorger, smerter og gleder, evna til å sette seg inn i andres liv. Være der for noen både fysisk og følelsesmessig selv om man ikke har opplevd helt det samme selv. 

Og så er det noen av oss som tror empati er å gi destruktive, giftige folk sånne second chanses. Igjen og igjen. Vi innbiller oss at det er en bra ting å tilgi gang på gang det andre gjør mot oss. At vi da er bra nok. Flink pike nok. Gjør oss fortjent nok til å bli sett. Osv. Men sånn er det ikke. Empati er når du kan være der for noen og føle ILAG MED dei, ikke bare FOR dei. Og ikke fordi du skal føle deg bedre som menneske sjøl. 

Og så har du sosiopater da..Som ikke føler en shit empati! .. De lurer deg inn i forholdet med å være himla empatisk i starten. Det kan være venninneforhold. Og parforhold. Og så oppdager du at det stopper opp ved et tidspunkt. Og du erfarer å bli skikkelig forvirra. For du ser at de faktisk kan vise empati til andre. Bare ikke deg. Og der går du og tenker at du ikke er bra nok til å få den empatien. 

Og grunnen til at sånne folk viser andre påtatt empati og ikke deg, er fordi de ønsker å få deg til å tro nettopp det.. At bare du oppfører deg bra nok, gjør det jeg sier, danser etter min pipe, osv, så får du også empati. Dei holder deg i et grep, type frykt slash håpefull..ja, fryktbasert håp, kan du nok kalle det på fint språk. Og derfor er det at vi havner i sånne giftige forhold og rett i klørne på verstingene.. 

Og det er ofte de som alltid har slitt litt med å føle seg god nok , som havner i sånne destruktive forhold. Der man blir lurt inn med røde roser og rosa god-ord og skryt i starten. Hvorpå man gradvis og nesten umerkelig drar deg ned med små stikk, ord, setninger som du egentlig ikke helt vet om det er vondt meint. Du blir bare sittende og gruble på om det er du sjøl som overreagere slik du stadig får høre, eller om det faktisk VAR vondt meint.. Hvorpå det øker jevnt og trutt disse utsagna og til slutt så levner det ingen tvil liksom. Du får det slengt rett i trynet at du er udugelig og slik og sånn. For at du skal tråkkes ned på det nivået det passer sosiopaten.

Det er ofte mennesker som i barndommen følte seg utilstrekkelig, som ikke ble sett slik barn bør bli sett, som havner i sånne forhold. Man vil slite seg ut på å prøve å bli bra nok. For alt man vil er å bli fortalt at man duger som husmor, mor, menneske, partner whatever.. Og man tror man får den feedbacken med dritsekker. Man skjønner ikke at man har en egen liten ledningsfeil som drar de mot sånne folk. Det blir litt sånn at man tenker at man har jo tross alt vært godheten i egen person med å tilgi x antall ganger og vist dritsekken empati med å tro på bot og bedring osv... 

Vi har gitt plenty second chanses til dritsekker fordi vi tror at det gjør oss til supersnille gode mennesker som fortjener empati og å bli sett...Det er bare det at sosiopater ser ikke sånt..De klarer ikke vise ekte empati.. Hvor mye enklere ville det ikke være å heller falle for en partner som har andre faktorer? En som har normalt følelsesliv. For det er fryktelig slitsomt å havne i et slikt mønster. Fordi man ikke går inn og resetter hjerna si sjøl først. Man må faktisk dra ut stikk-kontakta litt og resette hele seg. Lære seg sjøl at man må ikke ta på seg sånne prosjekt-mennesker og tilgi og tilgi og utvise all slags empati fordi man tror man da kan kalle seg et bedre menneske. Lære å ha empati inn mot seg sjøl istedenfor. Være GLAD i seg sjøl. Si til seg sjøl at ja, jeg er mer enn BRA NOK for meg sjøl. Drit oppi andres meninger. Vær!  bra!  nok!  kunn!  for!  deg!  sjøl!  ;)  Og så får de rundt deg gjøre og syns som de vil. Deres tap holdt jeg på å si, dersom de ikke ser deg for den du er. 

Når du har endra dette synet hos deg sjøl så endre du også det mønsteret med å stadig havne i settinger og forhold, der du ikke blir ivaretatt eller sett som menneske. Eller lurt, da som jeg kaller det. Uten å gjøre dette, så ser man ikke disse røde lampene. Du kan komme inn i et hus og se hvor forfallent og på ræva alt er med dritt oppetter vegger og tak og istedenfor å se rødt lys, løp som f..en, så tenker du som ikke har endra mønsteret ditt, at OI, her trengs jeg! Her er det endelig behov for meg. Her skal jeg nok hjelpe til og være superwoman. Her blir jeg satt pris på, garantert. Mens et normalt hode ville tenkt at den type kaos i huset gjenspeiler menneskenes likgyldighet til alt rundt seg. 

Men kan empati læres da? Aner ikke..kanskje..hos de fleste..Ikke sosiopaten..det nekter jeg å tro..Men det er sikkert de som mener de også kan øve seg til det. Men det handler jo om å våge å være sårbar. For empati og sårbarhet går hånd i hånd. Hvis du ikke viser sårbarhet så har du ingen empati å gi. Tenk på det. Å vise empati, å føle sterkt medfølelse, tristhet på vegne av andre, det er sårbarhet. Noen vil nok kalle det svakhet? Det er vel de som ikke klarer vise ekte empati. For man må våge å komme i kontakt med noen strenger inne i seg selv..Sårbare strenger..

Men det er kunn du sjøl som må komme deg unna sånne folk som ikke har empati. Det e nemlig ikke dem som sårer deg. Det er du sjøl som sårer deg med å gå der. Du stanga stadig vekk hodet ditt i dass for så å gråte øyner sår og rød fordi du har vondt og lukter dritt. 

❤️❤️❤️

Endre mønsteret ditt og snu tankene. Du hadde ikke vært i et sånt giftig forhold hvis du hadde meir empati inn mot deg sjøl istedenfor. Ha mer empati til deg sjøl. Elsk deg sjøl først. Uansett.. 

~ Eva Kristin ~