Vår hjerne vil så gjerne men det er ikke alltid den fører oss på rett vei..

Bildet er lånt fra: neurosciencenews. com

Hvordan kan man resonnere over valgene man har gjort?

Hjerna vår er jo det største, perfekte underverket vårt. Men den kan jaggu kludre til mye også. Aldeles perfekt er den ikke. Dessverre. Når hjerna registrerer alt det vi føler i livet i møte med hendelser eller folk, så blir dette til minner og erfaringer som lagres der. Sånn at neste gang vi opplever lignende ting, så reiser hjerna seg opp i klasserommet og roper at hey, hey,dette kan vi! Dette har vi gjort før! Dette fikser vi. Og så ber hjerna oss handle deretter. 

Men det er da vi også huske at følelser inneholder masse feil innimellom. For følelser  kommer jo også pga misforståelser. Eller feilinfo. Feiltolkninger. Sånn at hjerna kan faktisk lære seg ting som ikke egentlig er riktige. Så der sitter du da, med ei hjerne der ene delen som står for logikk og fornuft sier en ting og den andre delen som håndterer følelser, sier en ting. Er det rart det blir kaos oppi hodene til folk?

Men så kan man jo undres, hvorfor ser en del av oss ut til å velge feil partner gang på gang? Det tror jeg er et kapittel langt. Mange av oss går i et fast handlingsmønster. Vi gjentar det kjente. Det vi føler vi har erfaring med fra tidligere barndom foreksempel. Selv om det gjør oss bare vondt. For i det vonde så kjenner vi oss sjøl aller best. Vi vet hva vi skal gjøre da. 

Men det er jo ikke alle de som ser ut til å velge feil relasjon, som har hatt en dårlig barndom, eller foreldre som ikke er der for deg eller ser deg. Det kan være tilfeldigheter. Eller kanskje det at man føler man ikke nådde opp til de forventninger foreldre hadde, eller de forventinger du trodde de ville ha. Det kan være at man er svak for ros fordi man enten fikk for lite av det, eller for mye. Det kan være bare en generell følelse av å ikke har lykkes. Og det kan være følelsen av å bli avvist tidligere, foreksempel i form av å bli forlatt av omsorgspersoner eller søsken enten dødsfall eller skilsmisser. Å bli forlatt er en følelse man kan slite med videre i livet fordi man kan ende opp med å tro at man er den ene ulykkesfuglen som mister de man blir glad i, for slik har livet vist seg hittil. Og da kan man oppføre seg enten som en person med separasjonsangst i et forhold eller en likegyldig person. Likegyldig til sin partner. Begge deler er destruktivt og kan ødelegge et forhold.  

Hos andre igjen, så kan man ofte konkludere med at man ikke ble sett tilstrekkelig i barndommen. Noen forteller at de ble avvist dersom de prøvde å fortelle noe som var viktig for dem å få ut. De opplevde kanskje ofte å bli ledd av når de fortalte ting som var viktig for dem. Og de opplevde kanskje utrygghet pga krangel mellom foreldrene, foreldres temperament mot dem og foreldres alkoholvaner. Og med slike opplevelser blir man stadig på vakt. 

Trygge barn kan bruke all energi på å utvikle seg. Men barn som har opplevd utrygg barndom er i fluktmodus hele tiden. Fokuset til hjerna er kunn på temaet overlevelse eller på å takle følelsen frykt. Så den jakter på trygghet hele tiden, fremfor å utvikle seg normalt. Som barn å vokse opp med ei hjerne som er i slik konstant beredskap og på leit etter trygghet hele tia skaper ofte voksne som lærer seg spesielle leveregler i forhold til misstillit og  avvisning. Og man ender ofte opp i destruktive forhold uten helt å skjønne hvorfor. Eller man unngår helt å være i forhold, noen gjør det også. 

Vi dras mot mennesker som vi gjenkjenner oppførselen til ..Altså, dersom man opplevde å ikke bli sett da, eller andre negative ting så vil man ubevisst tiltrekkes av slike personer i voksen alder også. De som egentlig ikke ser deg, eller som ler av deg, eller som rett og slett ikke er særlig snill mot deg. Kanskje er de ikke det i starten, men når de etterhvert blir det så godtar vi det. Fordi dette er noe du er vant til, det gir forutsigbarhet. Dette er en situasjon der man kjenner seg selv aller best i. Og man tror man vet hvordan håndterer det. Med en sånn leveregel forventer man altså innerst inne at folk skal lyve, manipulere, ydmyke, skade eller utnytte seg. Man blir ikke overrasket, sagt på en annen måte. Og man gjemmer seg bak en mur for å beskytte seg sjøl slik man gjorde i barndommen. En lar ikke folk komme helt innpå en. Man holder litt igjen hele veien. Det er hva avvisning og usikkerhet i barndom kan føre til. Destruktive situasjoner og relasjoner. 

Når man evalurer sitt liv, eller sine forhold, noe jeg syns er viktig, så kan jeg foreksempel tenke på ulven. Hva gjør den? Jo, ulven observerer. Finner den svakeste sauen. Hvilke signaler sender den sauen egentlig ut da? Hvorfor blir den et så lett bytte? Hva har jeg erfart i livet som gjør at jeg havner i samme mønster, tiltrekker meg samme typer mennesker? Er det noe jeg sier? Er det noe jeg gjør, som gjør at 'ulven' finner meg et lett bytte? Bare som en liten tanke-lek altså. På samme måte som man i venneforhold, dersom du er en hjertevarm og sprudlende person med utstråling i flokken kan oppleve havne i et vennskap med en person som er energi-tyv. Som tapper deg med sin tilstedeværelse. Kanskje avslører du tidlig en "svakhet" som en dårlig match bearbeider og skryter uhemmet av slik at du faller pladask. Det er nemlig mange som er spesialister på å finne de som kanskje har litt dårlig sjølbilde og de bruker lovebombing på dem for å komme inn under huden på dem og skape en slags avhengighet. Lovebombing, den overøsende kjærlighetserklærende, altfor rosende personen. 

Feilvalg i livet er viktig, noe man lærer enormt på og trenger å oppleve for personlig vekst. Mener jeg. Men for at man skal lære av feil så er det jo viktig å resonere litt også i etterkant? Hvorfor tråkker man feil flere ganger. Hvorfor velger man feil partner gjentatte ganger? Man blir kanskje så oppslukt av det man hele tiden har leitet etter, at man blir blind og ser ikke tegna, varsellampen har sluknet. Man ønsker i en relasjon aksept, anerkjennelse, styrke og kjærlighet. Så man klarer ikke se, klarer ikke høre om ordene er ekte, ikke engang handlingene om de er ekte. Man ignorerer undertoner i ord. Fordi du tenker og tror at du endelig har funne noen som ser deg for den du er og det vil du tviholde for enhver pris. Ingen skal få fortelle deg noe annet, aller minst intuisjonen. Den er blåst for alle vinder. Fordi du ønsker så sterkt å bare lande i livet.

Og så ender du kanskje opp med denne perfekte da, som ender opp med å gi deg kallenavn, skjeller deg ut, avviser deg som straff og i det hele tatt viser tydelig at man er misfornøyd med deg, som voldtar følelsene dine og gjør det overbevist om at det er du som er problemet. Og du oppdager at du responderer med å slite deg fullstendig ut for å bli den som hun eller han liker eller en som hun/han kan være fornøyd med, så du slipper de harde ordene. Slik at hun/han blir den hun/han var i starten. Du tar på deg oppgaven å få den andre til å skinne på en måte. Fordi du ble forelsket i den som personen tidligere var. Og du vil ha tilbake den personen. Derfor blir man for lenge i slike destruktive forhold, tror jeg. I tillegg til det mange ofte opplever med frykt og trusler.

Det jeg tror er viktig det er å resette hjerna vår. Dra ut kontakta og start opp maskineriet på nytt. Alt man har lært tidligere av dårlige erfaringer bør slettes, slik at hjerna kan erfare på nytt uten å konkludere med hva som skjer utfra fortiden. Bare da kan vi ha en mulighet til å finne den sannhet vi trenger. Husk at hjerna vår er et underverk. Men den følsomme delen der, kan dessverre lure oss. 

Jeg avslutter med noen av mine ord om livet.

Livet, det er i stadig endring..Som ei stri elv i vårløsningen, som drar med seg leire, greiner, blader, rusk og rask..Alt flyter avgårde i strømmen..Litt av det fester seg til elvebredden og blir hengende igjen.. Noen ganger klumper det seg sammen der ved bredden og vokser til en stor haug og blir fast der og frigjør elva for rask og etterlater den reinere. Friere. Kanskje renner den raskere. Fordi rask ikke holder den igjen.  

Slik er det med erfaringer. Det sitter ofte fast i oss. Men vi må bli flinkere til å kvitte oss med det. Slik at vi kan komme oss framover litt lettere. Slik at vi kan utnytte får fulle kraft uten hinder. Ja til vannkraft ;)