Modningstid

Alderen modner.. Som den årgangskvinnen jeg er, lærer jeg livets krumspring hver dag. Overgangsalderen har inntatt stuen! Jeg eldes, som alle andre, og tar meg selv i å mimre tilbake og frem til nå, for å forsøke se hva jeg har lært. Antagelig ikke så mye som jeg skulle ha lært. Der vil vel alltid være rom for forbedring. Men hey, livet er ikke over enda, så jeg antar at jeg vil få noen flere lærdommer i trynet. 

Men av det jeg har lært til nå, så tror jeg at jeg vil dra frem toleranse. Jeg føler at jeg er blitt mer tolerant med årene. Selvfølgelig vil jeg gjerne bli enda mer tolerant men jeg er på god vei! Kanskje når jeg er 90 så er jeg akkurat slik jeg bør være og smock! så dør jeg! *ler*

Det som er bra med min tillærte toleranse, er at jeg takler annerledeshet bedre. Vel, bedre enn før. De som ikke tenker som meg, lever som meg, ER som meg, de får være seg selv uten mitt engasjement. Før var jeg mer bastant. Kanskje takler jeg det bedre fordi jeg selv er i en alder der jeg gjør som jeg vil, lever som jeg selv vil, våger det jeg vil og tror på det jeg vil? Eller er det årene fra arbeidslivet i yrker med mye "menneskekontakt", som ambulansepersonell, helsesekretær, som fostermor, der man gjerne møter mennesker i spesielle situasjoner? Kanskje takler jeg det fordi jeg er et menneske med et langt liv med mye erfaring, fra både de mørke sidene og de lyse? 

Jeg har ingen solskinnshistorie, men hvem har vel det hele tiden? Der er noen som har fått for seg at livet til enhver tid skal være så jævlig festlig, og en dans på roser, alt skal være enkelt og konfliktfritt, alt skal gå på skinner..Slik er ikke livet! take it or leave it! Jeg syns det er utrolig viktig å forstå at livet kan være alt annet enn en dans på roser. Ja rosenrødt kan det være, men se opp for skarpe torner. 

Lykke er heller ikke en naturlig permanent tilstand som kommer av seg selv. Lykke er som små glimt av alt det store, mener jeg. Det er noe vi må finne og skape selv..i de små ting i hverdagen.

Så å jakte på det perfekte kan lede til mye elendighet. Livet er nemlig like uforutsigbart som været her på sunnmøre. Og hvis vi ikke takler livets små krumspring, hvordan i huleste skal vi da klare å takle de store humpene på livets vei? Alt har med holdninger å gjøre mener jeg. Innstillingen vår til livet.. Forventningene til livet. Senk dem! Senk kravene!

MEN, så veldig tolerant er jeg ikke alltid da. Jeg er dårlig på sytere..Å forvente og kreve å få et perfekt liv, å syte og klage over all motstand man møter, å snurpe seg til fordi alle ikke er enig med en, å dra ting oppi nasen for raskt, å blåse opp ting til det ugjenkjennelige for å få sympati, å klage på alle verdens slags små ting, slikt blir jeg fortsatt provosert av! Nå mer enn før! 

Folk som bare er ute etter å svartmale andre, som kritiserer andre for å heve seg selv, som stempler andre med et stempel de selv har laget etter sin misunnelige nase, folk som nedverdiger og håner andre, som baksnakker andre! Slikt tåler jeg ikke lenger. Og jeg tåler svært dårlig urettferdighet eller ondskap. Jeg tåler heller ikke manipulerende mennesker, humørsyke mennesker, jeg-vet-best-mennesker, fordømmende mennesker, egoistiske mennesker, som elsker å misforstå til enhver tid. Slike som ikke gidder å forsikre seg om situasjonen før de dømmer. Null tålmodighet med sånne mennesker..

Livet gjorde meg slik...

Og jeg ser lykke i de små ting, i vakker natur, i fine bilder og vakre omgivelser i et hjem. Og jeg finner lykke i godheten i mennesker. Kjærlighet, ærlighet, sannhet, og ekte venner er min drivkraft. Og slik eldes jeg..