Om klokskap, erfaring og alder

Alderdom gir visdom og visdom gjør deg til den du er. Og når du har innfunnet deg med den du er, da først lever du, er min klare mening.

Jeg har alltid hatt det i meg at når jeg skal fremføre noe, så vil jeg være best mulig. Ta foreksempel sang. Jeg har alltid vært min verste kritiker og var sjelden helt fornøyd. Altfor ofte har jeg følt at jeg ikke er bra nok og det har faktisk blokkert mye av det potensialet jeg har i meg. Altså, jeg blir dårligere ved å tenke meg selv ned. Det er jo logisk men ikke alltid lett å forstå. Så, i det øyeblikket jeg innser at dette blir bra, dette høres supert ut, ja da blir fremførelsen vanvittig flott! Nå vet jeg hva jeg kan og hva jeg er god for i det musikalske.  

Det samme gjelder når jeg skal ut blant folk eller vise meg frem på annet vis. Jeg vil helst være tipp topp fra innerst til ytterst. Sminke. Pen i tøyet osv. Så jeg lærte veldig tidlig å sminke meg og er sabla god på det. Men istedenfor å se det faktum at jeg er vanvittig dyktig på hår, sminke, hudpleie og velvære, at jeg er et kjempepotensiale der, for både venner og omverden, så har jeg oftest tenkt meg sjøl ned, ved å lure på om jeg er bra nok pynta. Nå vet jeg hva jeg er god på og at jeg er bra nok. Ihvertfall bra nok for meg selv.  

Vi har nemlig noe som heter alder, erfaring og klokskap. Vi erfarer. Og vi lærer gjennom feilvalg. Vi erfarer hva vi ikke vil tolerere. Hjernen husker. Og vi ser røde varsellamper tidligere. Men vi lærer også gjennom gode valg. Og gode fremførelser. Og bekreftelser. Vi får trygghet. Blir mer jordet, om du skjønner. Jording. Vi knytter kontakt med moder jord. Vi lærer å kjenne vår egen verdi. Vi slapper av mer. Vi blir mer balansert. Rundere i kantene. Mindre fordømmende, ikke minst. 

Vi trenger ikke lenger å bli tildelt øyeblikk for å stråle. Vi får ikke det samme behovet lenger for å vise oss frem slik eller sånn. For vi vet vi kan stråle uansett hvor på stigen vi står. Vi vet hva vi er god for. Med eller uten sminke. Med eller uten hovedrollen der og da. Vi trenger ikke å få noe vi har fra før. Vi vil alltid ha hovedrollen i vårt eget liv. Og så vil det være erfaring og vidsom som avgjør om vi vinner en Oscar.

Og vi innser at tiden er kostbar og bør nytes så lenge man har den. Hver dag er nemlig en gave vi ikke egentlig er garantert å få. Vi orker ikke leke skjønnhets-gamet lenger. Slite for å nå mål som samfunnet mener vi skal ha. Vi blir bevisst på at tiden flyr. Og at vi er vår egen pilot. Jeg er. Her og nå. Akkurat slik er jeg.

This is me. Take it or leave it.